Jeg leser Agderposten mandag 25. Oktober og ser at Agderpostens journalist, Vidar Fløde, atter en gang har funnet en ny vinkling i den pågående, kampanjeliknende, artikkelserien om Arendal Arbeiderparti.
Det at medlemmer som har gjort en god innsats for partiet i mange år henges ut med navn og bilde på den måten, ser jeg ikke hensikten med. De burde heller vært takket!
I en liten boks, nede til høyre for artikkelen, har sittende bystyrerepresentant – og fremdeles AP kvinne, Line Haugland sagt seg uenig i kritikken fra Høyrekvinnen Benedikte Nilsen, partiløse Tove Skyttemyr og ordfører Torill R Larsen (medlem i et års tid til).
Line Haugland mener det ikke eksisterer noe gubbevelde i Arendal Arbeiderparti. Hun mener også at hun blir respektert for sine meninger og at det er stor takhøyde i partiet.
Inger Sigridnes er også av denne oppfatning.
Det at disse synspunktene kommer med som en liten notis, tar jeg til etterretning. Selv om jeg ikke har noen journalistiske kunnskaper, kan også jeg se at en større sak om dette ville føre til at det ble fremlagt et noe mer balansert budskap. Det er tydelig at Agderposten ikke ønsker å frembringe et balansert budskap.
Arendal Arbeiderparti tar på alvor utfordringene med å få unge mennesker og kvinner engasjert i politikk. Derfor er den nye listen fra nominasjonsprosessen i partiet godt krydret med unge mennesker. Hvis den endelige listen blir slik den fremstår i dag, vil Arendal Arbeiderparti har en snittalder på 44 år på kommunevalgslisten. At 50% av menneskene på listen er kvinner, trenger jeg kanskje ikke å si, da Arbeiderpartiets linje på dette området nok er kjent for de fleste.
Jeg registrerer videre at Høyres Benedikte Nilsen mener at det er en ”gjeng med gutter” som styrer det meste og har de viktigste vervene. Da antar jeg at hun ser på sitt verv som styremedlem i eiendomsforetaket i kommunen, foretaket som forvalter all kommunal bygningsmasse, som mindre viktig. Dette er et verv hun fikk som medlem i Arbeiderpartiet.
Jeg, som fremdeles er medlem i Arendal Arbeiderparti, blir noe forundret over hvor mye negativt fokus en liten gruppe på 4 mennesker kan klare å skape mot partiet som har gitt dem muligheten til å være med å påvirke folks hverdag. Disse menneskenes fokus og lojalitet er ikke rettet mot partiet og programmet de representerer, men mot de enkeltsaker de selv har ansett som viktige. Jeg har også vanskeligheter med å forstå at disse menneskene anser seg selv som så viktige at de trenger å varsle pressen om at de melder seg ut av et parti. Hadde det vært statsministeren, så kunne jeg forstått det.
Videre ser jeg frem til en like bred dekning av andre partiers nominasjonsprosesser frem mot valget. For at dette er noe som engasjerer, det kan det ikke være tvil om.
