Menn - Ta avstand fra vold mot kvinner!

Hvitt Bånd er en nasjonal kampanje for å bekjempe menns vold mot kvinner og seksuell trakassering. Kampanjen gjennomføres i 57 land og markeres 25. november på FNs internasjonale dag for bekjempelse av vold mot kvinner. I Norge drives kampanjen av Reform – ressurssenter for menn.

Hver fjerde kvinne i Norge har vært utsatt for en eller annen form for vold eller trusler om vold fra sine, ektemenn, samboere eller kjærester. Samme undersøkelse viser at en av ti kvinner har opplevd voldtekt.
På grunn av menns vold er over 1000 kvinner i Norge på flukt. De lever på hemmelige adresser.
Kvinner har i hovedsak har satt problemet på dagsorden, og de har lagt ned et stort arbeid i å etablere hjelpetilbud for kvinner som er utsatt for vold. De har også møtt betydelig motstand i dette arbeidet.
Vold betyr makt. Noen opplever at kravet til gutter og menn er at vi skal ha kontroll med situasjonen. Vi skal beskytte – og ta vare på familie og hjem. Vi skal ordne opp hvis noen truer våre nærmeste.
Det er gjengs oppfatning blant menn at man ikke slår kvinner og de som er "mindre enn oss". De fleste av oss slår ikke i det hele tatt.
Overgrep og vold mot barn og kvinner er altså et brudd på vår kultur. Likevel er menn generelt tause i debatten. Hvorfor?
Føler vi ikke samme ansvar for den volden som skjer i hjemmet, som for den volden som vi ser og opplever i det offentlige rom? Hvorfor hører vi ikke like mye fra alminnelige menn om denne volden, som vi gjør når ungdomsgjenger opptrer truende på bussen en sein lørdagskveld?
Kan det være at vi lettere lar oss engasjere i den volden som ikke angår oss personlig? At når volden får kjønn, og når det kjønnet er vårt, så føler vi avmakt fordi det krever mer av oss, enn den volden som handler om de andre?
Erfaringer med gode arbeidsforhold, demokrati og konfliktløsning på jobben kan bidra til å redusere sjansen for vold i privatlivet. Det man lærer i arbeidslivet tar man med seg på andre arenaer i livet.
Positive erfaringer og signaler fra et arbeidsfellesskap kan være med å påvirke voldelige menn til å endre adferd. En likestillingspolitikk for menn som også betyr hjelp til bedre konfliktløsning, og en generell innsats mot vold i arbeidslivet, vil derfor kunne redusere både voldens omfang, og sjansen for gjentakelse vesentlig.
Derfor ønsker LO å bidra til økt fokus på menns vold mot kvinner. Holdningene må endres slik at menn klart og tydelig tar avstand fra all vold mot kvinner.
Vi må komme dit hen at det faller naturlig for menn i alle aldre og i alle samfunnslag å si klart og tydelig i fra til sine mannlige venner og kollegaer at vold mot kvinner er fullstendig uakseptabelt uansett. Og hvis vi observerer vold skal vi ikke nøle med å ta affære i form av å varsle om det til rette myndighet slik at voldsutøvelsen får følger for den det gjelder. Først da kan vi menn se alle kvinner i øynene og si at ”jeg er på din side. Vold er uakseptabelt”. Så lenge vi tier, ja da samtykker vi også.

Har Harald Danielsen mistet gangsynet?

Det har kommet frem at Harald Danielsen Rådmann i Arendal, har bevilget sine kommunalsjefer 110 000 i lønnsvekst i år. Dette tilsvarer en lønnsvekst på 16%.
Når man ellers blant de kommunalt ansatte har hatt en vekst på 2,1% kan man lure på hvem Rådmannen verdsetter høyest i kommunen. Hans eget lederteam eller de mange hundre ansatte som løper rundt på gulvet hver dag og yter service til kommunens innbyggere.
Det kan virke som om Rådmannen verdsetter dem som står ham nærmest høyest.
Det signalet han da sender, er etter min oppfatning nok til at jeg mener Harald Danielsen bør ta sin hatt og gå.

Gretne, gamle gubber i Arbeiderpartiet?

Jeg leser Agderposten mandag 25. Oktober og ser at Agderpostens journalist, Vidar Fløde, atter en gang har funnet en ny vinkling i den pågående, kampanjeliknende, artikkelserien om Arendal Arbeiderparti.

Det at medlemmer som har gjort en god innsats for partiet i mange år henges ut med navn og bilde på den måten, ser jeg ikke hensikten med. De burde heller vært takket!

I en liten boks, nede til høyre for artikkelen, har sittende bystyrerepresentant – og fremdeles AP kvinne, Line Haugland sagt seg uenig i kritikken fra Høyrekvinnen Benedikte Nilsen, partiløse Tove Skyttemyr og ordfører Torill R Larsen (medlem i et års tid til).
Line Haugland mener det ikke eksisterer noe gubbevelde i Arendal Arbeiderparti. Hun mener også at hun blir respektert for sine meninger og at det er stor takhøyde i partiet.
Inger Sigridnes er også av denne oppfatning.

Det at disse synspunktene kommer med som en liten notis, tar jeg til etterretning. Selv om jeg ikke har noen journalistiske kunnskaper, kan også jeg se at en større sak om dette ville føre til at det ble fremlagt et noe mer balansert budskap. Det er tydelig at Agderposten ikke ønsker å frembringe et balansert budskap.

Arendal Arbeiderparti tar på alvor utfordringene med å få unge mennesker og kvinner engasjert i politikk. Derfor er den nye listen fra nominasjonsprosessen i partiet godt krydret med unge mennesker. Hvis den endelige listen blir slik den fremstår i dag, vil Arendal Arbeiderparti har en snittalder på 44 år på kommunevalgslisten. At 50% av menneskene på listen er kvinner, trenger jeg kanskje ikke å si, da Arbeiderpartiets linje på dette området nok er kjent for de fleste.

Jeg registrerer videre at Høyres Benedikte Nilsen mener at det er en ”gjeng med gutter” som styrer det meste og har de viktigste vervene. Da antar jeg at hun ser på sitt verv som styremedlem i eiendomsforetaket i kommunen, foretaket som forvalter all kommunal bygningsmasse, som mindre viktig. Dette er et verv hun fikk som medlem i Arbeiderpartiet.

Jeg, som fremdeles er medlem i Arendal Arbeiderparti, blir noe forundret over hvor mye negativt fokus en liten gruppe på 4 mennesker kan klare å skape mot partiet som har gitt dem muligheten til å være med å påvirke folks hverdag. Disse menneskenes fokus og lojalitet er ikke rettet mot partiet og programmet de representerer, men mot de enkeltsaker de selv har ansett som viktige. Jeg har også vanskeligheter med å forstå at disse menneskene anser seg selv som så viktige at de trenger å varsle pressen om at de melder seg ut av et parti. Hadde det vært statsministeren, så kunne jeg forstått det.

Videre ser jeg frem til en like bred dekning av andre partiers nominasjonsprosesser frem mot valget. For at dette er noe som engasjerer, det kan det ikke være tvil om.

Privatisering av pleietjenester i Arendal

Varaordfører, Tormod Vågsnes ymter i avisen frempå et ønske om mer privatisering av eldreomsorgen i Arendal. Først og fremst må jeg si at jeg finner det noe underlig, at Vågsnes, som arbeidsgiver for alle de kommunalt ansatte i Arendal, kan komme seg til å si noe slikt.
Snakk om å helle en bøtte med kaldt vann over hodene på sine ansatte.

Disse ansatte gjør hver dag sitt ytterste for at omsorgstjenestene i Arendal skal være gode.

Det man burde forvente, som ansatt i Arendal kommune, er at arbeidsgiver (Vågsnes) forteller en at man gjør en god jobb og at de skal forsøke å gjøre sitt ytterste for at de ansatte skal kunne få øket sine stillingsbrøker og at rammevilkårene for å utøve en god tjeneste skal styrkes.

I stedet kan det virke som om Vågsnes prøver seg på en snarvei. Han sier at privatisering er veien å gå. Dette er i realiteten et grep for å gjøre det lett for seg selv. Jeg tror de fleste synes det er greit å kunne bestille en tjeneste, få utført jobben og betale for den.

Dette fører til at jobben blir gjort, uten at bestiller (kommunen) har arbeidsgiveransvar for noen av dem som skal utføre bestillingen.

Er ikke dette en fallitterklæring? Det Vågsnes egentlig sier, er at han ikke har evnen til å ha arbeidsgiveransvar for de ansatte i Arendal kommune. Ei heller har han evnen til å ha ansvar for å bygge ut sykehjemsplasser eller til å dimensjonere opp pleietilbudet i kommunen.

Dette vil han betale andre til å gjøre for seg.

Fagforbundet mener at kommunale tjenester skal være eid av kommunen. Vi ønsker at de ansatte skal få være ansatte i kommunen. Og ha de rettigheter i arbeidslivet som kommunalt ansatte har.

Ved å privatisere eldreomsorgen, vil vi kunne få se store forskjeller i arbeidsbetingelsene mellom mennesker som gjør en lik jobb, men med forskjellige arbeidsgivere.

Dette kan vi blant annet se i den private barnehagesektoren, der pensjonsvilkårene for de ansatte i mange tilfeller er forskjellige fra barnehage til barnehage.

Nå er det på tide at politikerne i Arendal kommune blir klar over at de faktisk er arbeidsgivere for de ansatte i kommunen og gjør sitt ytterste for å sikre sine ansattes ve og vel. Å øke grunnbemanningen og gi flere ansatte stillinger de kan leve av, vil være et godt skritt på veien. Dette vil i tillegg føre til at flere pleietrengende får hjelp.

Jeg ser ingen åpenbar grunn til at kommunen ikke kan bygge og drive eldreomsorg selv. Den eneste grunnen som muligens fremstår klar for meg, er at de som er valgt av folket til å være arbeidsgivere faktisk ikke ønsker å være det. –De vil være bestillere.